Den strie ævla handler tømmerfløtingstradisjonen i Glommavassdraget, og hvordan det siste gjenværende anlegget kan forbli en viktig formidlingsarena. Prosjektet retter søkelys mot museets utfordringer og muligheter i et reelt og truende fremtidig scenario i utviklingen av lokalsamfunnet.

Tømmerfløting har vært en essensiell del av Norges utvikling siden middelalderen, spesielt langs Glomma. Fra de dypeste skoger ble tømmeret fraktet flytende med elvestrømmen til sin destinasjon. I starten foregikk dette som enkel fløting av løse tømmerstokker. Etter en betraktelig økning av mengden tømmer, ble det nødvendig med et organisert samarbeid på tvers av distrikter.

Museumsområdet ble før åpningen i 1990 tilrettelagt for rekreasjon og har på fine sommerdager blitt et møtested for de lokale og tilreisende. Museet benytter idag eksisterende bygninger som har begrenset plass til utstillinger og formidling. Det gjør at mange gjenstander og mye historie står lagret utilgjengelig for publikum. I tillegg er disse pragmatiske byggverkene ikke tilpasset museal bruk.

Museet står nå overfor både klimaendringer og utvidelse av infrastruktur for vei og jernbane i umiddelbar nærhet til fredningsområdet, i tillegg til områdets omfattende flom-historikk. Lokalbefolkningen har også vokst med en jevn strøm av innflyttere uten særlig kunnskap om for lenseområdets betydning.

Min arkitektoniske intervensjon tar utgangspunkt i hvilke muligheter som finnes dersom fredningsvedtaket tilsidesettes til fordel for en varsom utvikling. Fredningen var siste utvei for de som kjempet for å bevare stedet, og diskusjonen om hvorvidt fredningens hensikt hindrer stedets fremtidige relevans synes å være legitim:

På hvilken måte kan en utvikling av Fetsund lenser bidra til å revitalisere en ambisjon om et levende museum for en nasjonal tømmerfløtingstradisjon?

Istedenfor å utvikle et separat museumsbygg, forsøker mitt prosjekt å se potensiale i den eksisterende bygningsmassen, samt legge til egnede arealer med tanke på fremtidens utfordringer. Prosjektet setter fokus på en alternativ måte å videreutvikle området på; Omfordeling av arealer bidrar til å tilgjengeliggjøre en uforfalt historie, og det utvider et tilrettelagt område for publikum. Dette bidrar til å rendyrke lenseområdet til formidling av fløtingens historie og verdier.

Utnyttelsen av elvens krefter var en forutsetning for tømmerfløtingen, og med dette følger også flom med som en del av historien. Arkitekturen ser derfor på hvordan det nye fløtingsmuseet kan håndtere slike utfordringer med fokus på konstruksjon. Selv om utvikling i en flomsone i utgangspunktet ikke er anbefalt, er store deler av lenseområdet i en flomsone og sterkt knyttet til fløtingens virksomhet. Et museumsbygg uten direkte tilknytning til område synes å være lite hensiktsmessig.

Prosjektet tar for seg tre eksisterende bygninger lengst sør av det som oppleves som museets område - rett nord for Fedrelandet idrettsarena. Området består av flere mindre bygninger, og utfordringen ligger i hvordan man kunne knytte disse sammen til et større areal med en sammenhengende logisk sirkulasjon. Hovedfokuset har derfor ligget på et påbygg, som knytter tre eksisterende arealene sammen med et nytt areal som er bedre tilpasset museets driftsforutsetninger med tanke på tilkomst, tilgjenglihet, klima og flom.